Fra verksted til skjema – når dokumentasjon tar over arbeidsdagen
Vi liker å snakke om vekst i Trøndelag. Nye arbeidsplasser. Nye investeringer. Grønn omstilling og framtidsrettet industri.
Men vi snakker for lite om det som spiser av arbeidstida – hver eneste dag. Rundt om i fylket sitter bedriftsledere som egentlig skulle brukt tiden på kunder, produksjon og utvikling. I stedet går timene med til rapportering. Ikke én rapport. Ikke to. Men lag på lag med krav, skjemaer og portaler som ikke henger sammen.
Meningsartikkel - skrevet av Tor Svarva, daglig leder i Steinkjer Næringsforening
I en mellomstor industribedrift i Steinkjer går fem hele årsverk med til å håndtere rapportering og sertifiseringer. Fem personer som kunne skapt inntekter og aktivitet, sitter i stedet med dokumentasjon.
Arbeidshverdagen handler ikke bare om overordnede rapporter. Den handler om detaljer. Om å dokumentere luftfuktighet på sveisetråd. Om å laste opp de samme skatteattestene og forsikringsbevisene – igjen og igjen – i ulike systemer. Om å fylle ut detaljerte skjema for drivstoff, varekjøp og omsetning, selv om opplysningene allerede er sendt inn et annet sted. Og leveres det ikke i riktig portal til riktig tid, venter trusselen om dagbøter.
Dette er ikke et unntak. Det er blitt normalen.
Når de samme opplysningene må rapporteres på nytt og på nytt, i stadig nye løsninger, har systemet sluttet å være effektivt.
For bedriftene handler dette ikke om motstand mot regler. De lever godt med krav til HMS, kvalitet og seriøsitet. Det handler om proporsjoner. De tåler konkurranse, renteøkninger og svingende markeder. Det er en del av hverdagen. Men når ingen tar ansvar for helheten i kravene som legges på, tappes organisasjonene for tid og gjennomføringsevne.
Konsekvensene er konkrete. Folk flyttes fra produksjon til administrasjon. Kostnader øker. Marginer presses. Anbud tapes fordi prisen må dekke en administrativ byrde som konkurrenter utenfor Norge ikke bærer på samme måte.
Men dette stopper ikke ved fabrikkporten.
Kommuner som ønsker næringsutvikling møter ofte det samme mønsteret. Planer som er politisk vedtatt lokalt, møter nye innsigelser fra Statsforvalter og statlig byråkrati i runde etter runde. Forhold som er avklart, tas opp igjen. Nye utredninger kreves. Nye runder sendes på høring. Tiden går. Prosjekter som skulle skapt aktivitet og arbeidsplasser mister fart – eller legges bort.
Utfordringen er ikke ett enkelt krav. Det er summen.
Regelverk legges på lag for lag. Nye rapporteringskrav og kontrollrutiner kommer til, uten at noe tas bort. Hver del kan isolert sett forsvares. Men samlet blir det en belastning som få utenfor næringslivet ser rekkevidden av.
Politikerne på Stortinget og i departementene sitter i sine egne «siloer» i miljø, energi, kommunalkomiteen og innfører stadig nye regler for sine felt, uten at noen tar ansvar for den totale belastningen det påfører den enkelte bedrift.
Slik vokser systemet videre – ikke fordi noen ønsker å gjøre det vanskelig, men fordi ingen har ansvar for helheten. Resultatet er en detaljstyring som spiser tid, kapital og gjennomføringsevne.
Det er bra med krav til HMS, seriøsitet og dokumentasjon. Men når nye krav legges på uten at gamle fjernes, skyves byrden ensidig over på dem som skal skape verdiene.
Hvis vi mener alvor med ambisjonene om vekst og utvikling i Trøndelag, må vi også våge å redusere det som bremser.
Det blir ikke flere arbeidsplasser av flere skjema. Det blir færre timer igjen til å skape dem.
