Norge kan ikke administreres til vekst

Steinkjer og distriktene trenger ikke en egen budsjettpakke med sløyfe på. Men når statsbudsjettet legges fram, må det være mulig å se en idé om hvordan det skal bli mer attraktivt å investere, produsere og skape arbeidsplasser også utenfor de største byene. I årets budsjett er den ideen vanskelig å finne.
 

Et statsbudsjett blir fort lest som en liste over vinnere og tapere. Det interessante spørsmålet er hva prioriteringene samlet sier om retningen for landet.

Næringslivet i Steinkjer og regionen forventer ikke at staten skal løse alle problemer eller skjerme bedrifter fra risiko. Bedrifter lever med konkurranse, omstilling og usikkerhet hver dag. Men de er samtidig avhengige av rammevilkår som gjør det mulig å investere og vokse.

Akkurat nå peker flere forhold i samme retning: mer uforutsigbare kraftkostnader, høye transportkostnader, behov for bedre infrastruktur og kommuner med stadig mindre økonomisk handlingsrom. For en region med mye industri, landbruk, skog, matproduksjon og foredling er dette ikke små detaljer rundt næringspolitikken. Det er selve regnestykket.

Hver enkelt beslutning kan sikkert forklares. Det finnes et regelverk, en utredning eller et budsjettmessig hensyn bak det meste. Det mer interessante spørsmålet er hva summen av politikken skal føre til.

Forutsigbarhet hjemme, usikkerhet på jobb
Kraft er et godt eksempel.

Staten har slått fast at uforutsigbare strømpriser er et så stort problem for husholdningene at det er etablert Norgespris. For næringslivet er svaret et annet. Bedriftene må i langt større grad håndtere svingningene selv.

Selvsagt er det forskjell på en husholdning og en industribedrift. En ordning for næringslivet kan heller ikke kopieres direkte. Men logikken er likevel verdt å merke seg: Forutsigbarhet regnes som viktig hjemme, mens fabrikken, verkstedet og kornmottaket må leve med en helt annen risiko.

For kraftkrevende virksomheter som konkurrerer internasjonalt, er dette langt mer enn en diskusjon om strømregningen. Det er et spørsmål om norsk kraft fortsatt skal gi norsk næringsliv et fortrinn, eller bare bli enda en kostnad å håndtere.

Avstand er en kostnad, ikke en holdning
Det samme gjelder transport og infrastruktur.

I Steinkjer og store deler av Trøndelag finnes mye næringsliv som faktisk flytter noe: tømmer, korn, mat, maskiner, byggevarer og industriprodukter. Da er vei, bane og drivstoff produksjonskostnader, ikke bare samferdselspolitikk.

Forslaget om å legge ned mindre flyplasser i distriktene ble riktignok trukket tilbake. Likevel illustrerer det hvor forskjellig infrastruktur kan vurderes avhengig av hvor man står. For næringslivet utenfor de største byene er avstand en kostnad hver eneste dag.

Det samme gjelder E6. Det snakkes mye om bo- og arbeidsmarkeder, regional utvikling og grønn omstilling. Men når den viktigste transportåren gjennom regionen fortsatt er en flaskehals, blir forskjellen mellom ambisjon og hverdag ganske synlig.

Store byer skal selvfølgelig utvikles. Problemet oppstår dersom arbeidsdelingen gradvis blir at de største byene får vekstinvesteringene, mens resten av landet får distriktspolitikk.

Det er ikke det samme.

Steinkjer og regionen rundt har næringer Norge sier at vi skal leve av også framover. De produserer varer samfunnet trenger, skaper eksportinntekter og gir arbeidsplasser som ikke kan flyttes inn i et kontorbygg i en storby. Ambisjonen bør derfor være større enn å bevare dem. Den bør være å gjøre det attraktivt å investere mer her.

Kommuneøkonomi er også vekstpolitikk
Stram kommuneøkonomi omtales gjerne som et spørsmål om skole, helse og omsorg. Det er selvfølgelig riktig. Men en kommune med lite handlingsrom får også mindre kraft til å være utviklingsaktør.

Næringsarealer skal reguleres, planer behandles, boliger bygges og infrastruktur utvikles. Bedrifter trenger folk, og folk trenger steder de ønsker å bo. Når stadig mer kapasitet brukes på å finne neste innsparing, påvirker det også muligheten til å drive aktiv næringsutvikling.

Et lokalsamfunn kan ikke spare seg til attraktivitet, like lite som en bedrift kan kutte seg til vekst.

Det er her årets statsbudsjett framstår svakest. Ikke fordi det mangler penger, ordninger eller enkelttiltak, men fordi retningen er vanskelig å se.

Norge er et rikt land. Da bør vi kunne stille noen ganske enkle spørsmål: Skal kraften brukes til å bygge ny industri? Skal mer av råvarene foredles her? Skal det være attraktivt å etablere og utvikle bedrifter også utenfor de største arbeidsmarkedene? Skal infrastrukturen redusere avstandsulemper, eller bare administrere dem?

Statsbudsjettet trenger ikke å svare på alt. Men det bør fortelle noe om hvor vi skal.

For næringslivet er stabilitet viktig. Ansvarlig styring er viktig. Men dersom ambisjonen først og fremst er å administrere dagens Norge litt bedre fra år til år, blir det vanskeligere å se hvor morgendagens investeringer og arbeidsplasser skal komme fra.

Norge trenger ikke mindre styring. Det trenger mer retning.